Røde Kors Feltblogg

En frivillig fra Røde Kors i Haiti, sammen med en mor og hennes datter.

Feltblogg fra Ida Holdhus som jobber for Røde Kors i Grand Anse-fylket på Haiti.

- Vi er nå på vei hjem fra koleraundervisning på markedet i Chambellan, men fikk nettopp telefon fra helsemyndighetene. Det har kommet inn en kolera-alarm for Marfranc, og vi tenkte vi skulle sjekke det ut, sier Gilles. Han er koordinator for en gruppe på femten frivillige fra det lokale Røde Kors i Haiti.

Dette gjør han og de frivillige uten å nøle, selv om landsbyen ligger to timer unna og de allerede har vært ute hele dagen.

 Informasjonsarbeid i kampen mot kolera

Fra januar til april i år har Røde Kors i Norge gjennomført en nødhjelpsoperasjon i Grand Anse-fylket på Haiti. Mobile helseteam har støttet lokale klinikker i behandling av koleratilfeller, og haitiske frivillige drev utstrakt opplysningsarbeid. Ansvaret for aktivitetene er nå overført til Røde Kors i Haiti, med fortsatt støtte fra Røde Kors i Norge.

Frivillige fra Røde Kors besøker markeder hvor de forteller om hvordan man kan forebygge og behandle sykdommen. På slutten av hver undervisning deles det ut såper, vannrensetabletter og væskeerstatning til de som hørte på. Til nå har nærmere 14 000 mennesker fått denne type helseopplysning.

De holder også tett kontakt med myndigheter og andre lokale aktører, slik at de kan være med å følge opp kolera-alarmer. Alarmsystemet på epost og telefon er viktig ettersom det gjør det mulig å bekrefte nye utbrudd i avsidesliggende landsbyer. De frivillige kan så gå inn med opplysningsarbeid, samt å sende folk til behandling.

I Marfranc oppdaget gruppen til Gilles fem nye tilfeller og dagen etterpå dro de tilbake for å gjøre informasjonsarbeid. De møtte 300 mennesker som fikk informasjon om hvordan de kan beskytte seg mot smitte.

Ida Holdhus som jobber for Røde Kors i Grand Anse på Haiti.

Den store frivillighetsdagen

8. mai var den store frivillighetsdagen til Røde Kors. 13 millioner aktive frivillige over hele verden gjør at Røde Kors er der og hjelper sårbare mennesker når katastrofer inntreffer. I Grand Anse-fylket på Haiti driver over 500 haitiske frivillige informasjonsarbeid om kolera på markeder og gjennom dør-til-dør aksjoner i regi av Røde Kors.  

Røde Kors foreningene i Haiti, Norge og andre land tilhører alle samme organisasjon, med samme verdigrunnlag. Dermed kan de støtte og utfylle hverandres aktiviteter for å oppnå et enda bedre resultat. Felles for alle foreninger i hele verden, er nødvendigheten av at vanlige folk stiller opp som frivillige.

I Grand Anse gjør de frivillige seg klare til ei ny uke med opplysningsarbeid. Nå som regntida har satt inn, vil arbeidet deres være enda viktigere enn før. Frykten er at kolerautbrudd igjen kan spre seg når vannmengdene sprer kloakk som blander seg med drikkevannskilder. Dermed er forskjellen de frivillige utgjør desto større.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vera Micaelsen var med Røde Kors til Lesotho i forbindelse med Atristgallaen på Tv2 9. april. Her møtte hun Limpho (11 år) og forelsket seg i landet. Her er noen av hennes inntrykk.

Underveis i besøket mistet Limpho en tann og fikk besøk av den norske tannfeen. Trykk her for å se opptaket av tanna.

For et land! Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forestilt meg, men Lesotho er ikke et goldt, sandete og buskete Afrika-land. Det er grønt, grønt, grønt overalt. Og en sval vind drar med seg duften av nyklipt gress. Det er varmt som en norsk sommer og stille. Småfugler kvitrer og esler, hester, sauer og kyr beiter overalt. Det ser ut som edens hage. Og i det irrgrønne landskapet ligger det drysset små stråhytter og enkle hus med blikktak, som gjør at det hele ser ut som en stor kolonihage. Og overalt er det små grønnsakshager. Bitte små maisåkre, rader med poteter, vannmelon, squash, gulrøtter og neper. Langs veiene går skolebarna i alle aldre med lyse og mørkeblå uniformer, og av og til kjører en bil forbi. For et sted! Det er umulig å ikke bli forelsket. Etter bare et par timer tror jeg at jeg elsker Lesotho.

Røde Kors ligger i et rødt mursteinshus litt i utkanten av sentrum av Maseru. Der jobber Litapelo som er Røde Kors’ mann i Lesotho. Han har ansvar for blant annet å følge opp alle barna som er HIV positive. Røde Kors jobber med å kartlegge alle barna i hele Lesotho, og bygge nettverk og system rundt barna sånn at de får medisiner og maten de trenger for at kroppen skal kunne ta til seg medisinene.

Det virker nesten utrolig at en mann skal kunne ha oversikt over et helt land. Men Lesotho er ikke stort. Det er på størrelse med Hedemark fylke, og Røde Kors har laget et genialt system som gjør det mulig.

Litapelo skal være med oss alle dagene vi er her og vise oss arbeidet, og ta oss med ut til noen landsbyer.

I hver landsby knyttes en kontaktperson til Røde Kors, vedkommende blir opplært i alt fra enkel blod-testing, psykososiale samtale grupper, og hvordan de skal sørge for at barn og unge får den maten og medisinene de trenger, og fungerer som Røde Kors’ forlengede arm på stedet. Vi møter Limpho (11år) som får denne hjelpen.

Limpho er en 12 år gammel jente. Hun er liten for alderen men ser frisk og fornøyd ut.

Hun ble både glad og fnisete av å se oss, og kjente igjen flere i teamet som var og besøkte henne for tre år siden. Da var hun veldig syk, og Røde Kors hadde akkurat fått henne under vingene sine.

Nå er hun frisk og rask, og både hun og jeg ble veldig overrasket da det viste seg at vi begge kunne samme klappelek! Det er helt utrolig at klappeleker reiser over hele verden. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. Men gøy var det.

Det første stedet vi skal besøke er skolen til Limpho. Den ligger ca en mil utenfor Maseru.

Alternativ måte å lære engelske navn på ulike grønnsaker

Skolen er ferdig for dagen når vi kommer dit, og barna henger rundt og leker og tuller sånn alle unger gjør. Noen av dem har flettet egne hoppetau av strå, de ser utrolig kule ut, og jeg fikk en forklaring av en av jentene sånn at jeg kan vise mine egne barn når det bare blir sommer og gress igjen.

Skolen består av flere lave bygninger, og er spartansk men veldig hyggelig. Det vokser store flotte trær i skolgården, de har en kjøkkenhage og et fantastisk utendørs skolekjøkken med tre enorme jerngryter. Der fikk jeg være med på å lage kjøtt og grønnsakssuppe til elevene.

Skolen har også en egen vannpost, med klart rent vann. Røde kors har også gjort et stort arbeid i Lesotho for å skaffe flere landsbyer tilgang på rent vann, deriblant denne på skolen til Limpho.

Vi fikk være med Limpho hjem, og hun har bare verdens vakreste skolevei. Over en liten snirklete bekk, forbi krokete ferskentrær, opp en liten bakke hvor det gresser esler og gjennom en liten grend med små hus. Det er som å gå veien til Klungerdalen i Brødrene Løvehjerte. Det er så vakkert at jeg må stønne og sukke og bære meg av ren begeistring. Limpho syntes jeg overdriver, men det er lett for henne som er vokst opp her.

Huset til Limpho ligger i en liten klynge med fire andre hus, på en slak skråning med utsikt over et hav av grønne enger som hadde fått Maria von Trapp til å bryte ut i sang.

Flere av vennene til Limpho syntes det er fornøyelig med så mange på besøk og løper fnisende rundt, stuper kråke og oppfører seg mistenkelig likt mine egne barn.

Hjemme hos Limpho hilser vi på katten hennes, en gråstripete liten pus, og bestemor.

Begge foreldrene til Limpho er døde av Aids, og nå bor hun sammen med bestemor. Limpho er født med HIV-viruset i kroppen sånn som veldig mange andre barn i Lesotho, og som så altfor mange må hun bo hos en slektning.

Huset til Limpho er ganske lite. Det er på størrelse med kolonihagehytta vi hadde i Etterstad kolonihage i Oslo, og innredet ganske likt. Jeg kjenner meg nesten hjemme der.

Det er noe med den klare lufta, det friske vannet, alt gresset og de fnisende barna, det kunne nesten ha vært en vanlig sommerdag i mitt eget liv.

Vera

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Les om det første møte mellom det mobile helseteamet til Røde Kors og landsbybeboere i sørvest Haiti. Her er behovet for hjelp stort. Dødeligheten er dobbelt så høy i distriktene som i hovedstaden Port au Prince.

Skrevet av: Roar Nygaard, Røde Kors-delegat i Haiti

En av de første dagene etter at vi kom til basen vår i den sørøstlige delen av Haiti, ble Røde Kors kontaktet av to menn som var tydelig beveget og bekymret. De bar på en eske med rehydreringsmidler og vannrensetabletter. På en blanding av kreolsk, fransk og engelsk forklarte de at landsbyen deres er rammet av kolera og at de har liten kunnskap om hva de kan gjøre for å unngå nye dødsfall og smitte.  Tre personer var allerede døde av sykdommen i deres landsby.

Haiti Røde Kors har mer en 60 frivillige i distriktet, og den lokale koordinatoren klarte i løpet av noen telefonsamtaler å samle frivillige som kunne besøke den kolerarammede landsbyen. Avreise var tidlig dagen etter og de to landsbymennene ville vise vei.

Det er kun gode terrengbiler med gode sjåfører som klarer å ta seg frem på disse veiene. Og veien gikk heller ikke helt fram til den avsidesliggende landsbyen.  De siste tyve minuttene måtte vi gå til fots. Landsbyen lå i en bratt skråning ned mot et elveleie som så vidt var synlig langt der nede. Det var der beboerne hentet vann.

Landsbyen var forberedt på at vi kom og hadde arrangert møteplass med planker til å sitte på. På denne plassen satt de fremmøtte konsentrert og lyttet til hvordan de kunne forhindre kolerasmitte og hvordan de skulle forholde seg hvis de ble smittet.  All undervisning ble utført av Haiti Røde Kors og på deres eget språk, kreolsk. De frivillige gjør en fantastisk jobb! 

Birte, som er sykepleier, stod litt i bakgrunnen og ga opplæring til en av de som hadde båret en av de syke. Pasienten døde under reisen i forsøk på å nå en koleraklinikk. Bårebæreren hadde nå fått diaré og kastet opp, og hadde med stor sannsynlighet fått kolera. Men med rett kunnskap og tilgang på enkle hjelpemidler vil han ganske sikkert bli frisk om kort tid.

Landsbyen var betryggende tom da jeg snek meg ut for å se meg omkring. De fleste hadde heldigvis gått for å høre på Haiti Røre Kors. Jeg måtte passe på hvor jeg gikk, for jeg kunne ikke se en eneste latrine. Alt vannet landsbyen bruker må de bære på hodet fra elven langt der nede. For oss med GPS og Google Earth er det lett å finne ut at det er 142 høydemeter som må bestiges hver gang barna jeg pratet med skulle hente vann. Lett er det ikke for den 14 år gamle jenta jeg ble kjent med som gikk denne turen to ganger om dagen

Dagen hadde vært lang og inneholdt mange nye inntrykk. Det er godt å tenke på at dagens innsats fra Haiti Røde Kors med stor sannsynlighet har reddet liv.

 Roar Nygaard har jobbet med koleraepidemien i Hait for Røde Kors side begynnelsen av desember

Røde Kors i Norge øker innsatsen for kolerarammede i Haiti ved å drive mobile helseenheter i distriktene. Enhetene når ut til avsidesliggende landsbyen hvor behovet for hjelp er stort.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forfatterne av dette innlegget, Paul Byleveld and Kym Blechynden, er begge fra Australia. De jobber med “community health”, og samarbeider med Røde Kors i Norges kriseteam i Sindh, Pakistan. 

Hver dag reiser vi gjennom uendelige flomrammede områder, for å nå ut til det som er igjen av ødelagte landsbyer. Vi har sett hus som fortsatt er isolert, og mennesker som må vasse med vann til knærne for å lete etter forsyninger. Menneskene her var fattige fra før, og nå har de ingen ting igjen. De fleste er gårdsarbeidere, og på grunn av flommen har de ikke hatt noen inntekt på flere måneder. Noen har vendt tilbake til husene sine, mens andre fortsatt bor i midlertidige leire. Levekårene deres er svært vanskelige, og mange sover på enkle tresenger på bakken, ved siden av grushaugen og søla som en gang var deres hjem.

Vi jobber sammen med Pakistan Røde Halvmåne, og snakker med landsbyboerne om hva de kan gjøre for å redusere risikoen for sykdom. I tillegg til å gi dem såpe til håndvask, forteller vi om viktigheten av å bruke det reneste tilgjengelige drikkevannet, og ta vare på barn som har diaré ved å fortsette å amme, beskytte dem mot mygg, og gi dem trygg mat og riktig næring. Vi har sett mennesker som er alvorlig syke av malaria, akutt underernærte barn, og andre som er syke med oppkast og diaré, som bor under åpen himmel.

Mange mennesker lever fortsatt uten skikkelig husly, og sover på tresenger ved siden av restene av sine hjem. Noen har ikke fått tilstrekkelige mengder mat på flere uker, og stadig flere lider av underernæring og sykdommer. Foto: Røde Kors.

Der vi finner mennesker som trenger medisinsk behandling, sender vi dem til Røde Kors/Røde Halvmåne-klinikken, som holder til i samme område som oss. Klinikken tilbyr behandling for malaria, mage- og tarmsykdommer og andre lidelser. De deler også ut spesielle kosttilskudd til barn og voksne som er undervektige som følge av underernæring og matmangel.

Vi har testet landsbybrønner, og vært med på å identifisere de som er minst forurenset. Vi har også funnet larver av anopheles-myggen (den myggen som bærer malariasmitten) i flomvann rundt de fleste landsbyene. Som følge av flommen har noen av brønnene blitt salte, og andre forurenset av kloakk. Det er masse mygg, spesielt om natten, og folk har lite å beskytte seg med. Hver dag behandler helseteamet nye malariapasienter. Materiale til ly (som presenninger) og myggnett har fortsatt ikke nådd ut til mange mennesker. Vi identifiserer områdene, og rapporterer til teamene som distribuerer hjelpen.

Røde Kors i Norges kriseteam er etablert på samme sted som Røde Kors/Røde Halvmånes helseklinikk. Her behandles pasienter for malaria og mage- og tarmsykdommer, og helsearbeiderne driver opplysning om hygiene, ernæring og ivaretakelse av barns helse. Foto: Røde Kors.  

Nylig besøkte vi en skoleklasse på 39 elever, i et klasserom med jordgulv og presenningsvegger. Skolebygget var ødelagt av flommen. Pakistan Røde Halvmåne gav barna såpe, og lærte dem hvordan de vasker hendene sine på riktig måte. Senere ble vi med elevene og læreren i en cricketkamp, sammen med de frivillige. Sport og fritidsaktiviteter er en del av et psykososialt program, som skal støtte barn som er rammet av katastrofen.  

Skolen til disse elevene ble ødelagt av flommen, og klasserommet deres består nå av jordgulv og presenninger. Foto: Røde Kors.

Hjelpen kommer fram i Sindh, men det er behov for mye, mye mer. Ingen enkelt organisasjon kan møte alle behovene. Det ligger store utfordringer i å nå ut til mennesker som bor der det fortsatt er oversvømmelser, og der veier og bruer er ødelagt. Vi reiser i opptil to timer for å nå ut til de ulike landsbyene, ofte via ødelagte veier og hullete jordstier. Vi ser et akutt behov for mat, helsetilbud, rent vann og sanitærtjenester. Nesten hver dag møter vi landsbyboere som ikke har mottatt tilstrekkelige mengder mat på flere uker. Noen områder er svært ille tilredt, og kan trenge hjelp i årevis.

Midt i all nøden kjenner vi oss ydmyke i møtet med gjestfriheten og gavmildheten til menneskene som er påvirket av flommen. I hver eneste landsby møter vi folk som har mistet alt de har, men som likevel insisterer på at vi må drikke te eller til og med dele litt mat med dem.

Følg Røde Kors’ nyhetsoppdateringer fra Pakistan og andre katastroferammede områder på www.rodekors.no!

Sport er en viktig  del av det psykososiale programmet Røde Kors har satt i gang, for å nå ut til barn som er rammet av flommen. Cricket er en personlig favoritt for mange. Foto: Røde Kors.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ola Skuterud er en av Røde Kors mest erfarne hjelpearbeidere. Han har vært stasjonert over hele verden, som i Somalia og de palestinske områdene, og leder nå Røde Kors sin mobile feltklinikk i den sørlige Sindh-provinsen i Pakistan. Her er hans rapport om møtet med befolkningen i landsbyen Bakrani Katcha:

For få dager siden døde et barn av malaria i landsbyen Bakrani Katcha i det sørlige Pakistan. Vi tar blodtester, og sykepleieren bekrefter at mange lider av malaria.

Det er lørdag den 16. oktober. Vi, det norske og kanadiske medisinteamet, utsendt av Røde Kors, har en plan for dagen: Å se om vi kommer oss fram til den isolerte Bakrani Katcha-landsbyen, rundt en times kjøring nord for Larkana, hvor vi har base.

Ingen fra teamet vårt har vært her før, men Abdul Sahar fra en lokal organisasjon viser oss veien. De fem firehjulsdrevne Røde Kors- og Røde Halvmåne-bilene, delegater, frivillige fra Pakistan Røde Halvmåne, samt alt nødvendig utstyr, drar av sted for å etablere en mobil klinikk for dagen.

Smil og latter

Vi kjører av hovedveien og humper av gårde mellom busker og trær på en smal vei, som nok mer passer for storfe og vannbøfler enn landcruisere. Vi stopper og sender av gårde noen ”speidere” for å sjekke at det er mulig å kjøre helt fram til landsbyen. De klarer det!

Idet vi drar inn i Bakrani Katcha, kommer landsbyboere i alle aldre mot oss. Barna er som alltid de som bryter stillheten. De ler og løper ved siden av bilene. Bilene beveger seg så sakte som en slange mellom små fjell av murstein, som flomvannet dratt rundt overalt.

Før flommen kom, hadde det stått hus her. Huset til Mr. Wali Mohda og hans familie og husene til landsbyens andre beboere. Alle mistet de nesten alle eiendelene sine og eiendommene denne morgenen i august da livene deres plutselig ble snudd opp ned.

Død av malaria

Innen det har gått 30 minutter står telt, bord, stoler, en generator og medisinsk utstyr allerede klart for at dagens første pasient kan undersøkes. Jeg er veldig imponert over vårt delegat-team, frivillige og sjåfører. De organiserer seg så bra. Det er ingen forskjell på kvinner eller menn, mellom doktorer, sykepleiere, sjåfører eller frivillige.

Alle gjør sin del av jobben for at syke mennesker snarest mulig skal få sin første medisinske sjekk etter flomkatastrofen, for mer enn to måneder siden. Pasientene melder alle om ”feber og hodeverk”. Vi blir fortalt at et barn døde av malaria for noen få dager siden. Blodprøver blir tatt, og en av våre sykepleiere bekrefter at mange lider av malaria.

Venn blitt fiende

Den unge læreren visers oss rundt i landsbyen, som, til tross for at den ligger seks til sju meter over Indus-elva, var dekket av en til to meter vann da flommen var på sitt verste. Jeg spør Wali Mohda om hans følelser for elva:

-         Indus var en god venn som ga oss mer enn nok av fisk og vann. Men nå er den også fienden vår. Den skremte oss og frarøvet oss alt vi eide. Huset, som vi har brukt i generasjoner, er nå i ruiner. Hvordan kan vi stole på elva i framtiden? Spør Mohda.

Smerte

Han står mellom restene av det som en gang var et hus og forteller om den grytidlige morgenen i august, da de plutselig våknet opp av at vannet strømmet inn.

-         Barna våre gråt. Alle i landsbyen løp rundt i det dype vannet, for å redde de minste barna og landsbyens eldre. Vi fikk dem opp til en vei som lå litt høyere oppe. Det eneste vi klarte å få med oss, var oss selv og klærne vi sov i den natten, sier Mohda og fortsetter:

-         Da morgenen kom og sola stod opp, kjempet noen av mennene seg gjennom vannstrømmene og tilbake til husene for å redde ut noen av eiendelene. Mange av husene var allerede ødelagt.

Mohdas bestemor står ved siden av og venter utålmodig. Så tar hun over ordet:

-         Jeg fikk enorm smerte i hjerte da jeg så skolen og moskeen vår kollapse foran øynene våre. Vi ba til Allah for at dette marerittet skulle ta slutt.

Ingen av familiemedlemmene ble skadet denne morgenen, da vannet tok over landsbyen. Dyrene deres klarte også å komme seg levende fra flommen.

Venter i leir

Men livene til Mohda, hans familie og landsbybeboerne må nå begynne fra null. Akkurat som for millioner av andre mennesker over hele Pakistan.

-         For to måneder siden bodde vi ved siden av veien, så nå er vi glade for å være tilbake igjen i landsbyen for å starte livene våre igjen. Kona mi, Lasbid Khatan, og våre fem barn fra seks måneder gamle Nigisa til den eldste på ni år, bor fremdeles i en leir for internt fordrevne mennesker. De blir der til vi har fått bygget opp husene igjen, sier Mohda.

Sjøl har han begynt å fjerne gjørme fra området der familiens hus en gang stod. Han vasker murstein og tømmer. Etter hvert skal de rensede materialene brukes til å gjenoppbygge huset, med gjørme som bindingsmateriale. Som så mange andre små landsbyer og små byer i Pakistan, har ikke Mohda tilgang til sement.

Bønder uten marker

Mohda og familien levde tidligere av jordbruk. Det vil ta en god stund før de igjen kan leve av jorda.

-         Rismarkene mine og risen er totalt ødelagt og dekket av gjørme. Jeg håper inderlig at jeg får ryddet opp i tide, sånn at jeg kan plante nye risplanter til sesongen som starter tidlig på nyåret, sier Mohda.

Så skifter han tema:

-         I dag er vi alle her så utrolig takknemlige for besøket av dere leger og sykepleiere. Dette er første gangen at vi har fått noen som helst for medisin behandling etter den forferdelige natta. Dette er en god dag for oss, takk Gud.

Denne dagen klarte Røde Kors- og Røde Halvmåne-teamet å behandle 149 pasienter i landsbyen Bakrani Katcha. Vi har lovet disse smilende og gjestfrie menneskene at vi kommer tilbake tidlig i neste uke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sara Klevmar er spesialist på psykososialt arbeid, og arbeider for tiden i en av Røde Kors’ spesialiserte kriseenheter, som sørger for grunnleggende helsetilbud til flomrammede barn og voksne i Sind i Pakistan.   Her kan du lese hennes tanker og opplevelser fra felt

Barna i leiren sier at det er min tur til å synge, så jeg synger en svensk midtsommersang. De vil høre noe annet. Jeg synger “Twinkle, twinkle little star”, mens jeg former diamanter og blinkende stjerner med hendene. En liten gutt står lengst ute til høyre og ser på oss. Han synger ikke med, bare står der og følger oss med blikket. Jeg ser rundt meg og teller de 43 barna som står i en sirkel rundt meg. Når jeg snur meg og ser til høyre igjen, har den lille gutten strukket hendene sine opp i luften. Han ser ut som han er opptatt av rytmen til mine hender. Så bøyer han nesten alle fingrene sine til de former en veldig liten og sakte blinkende stjerne.

Barna i IDP-leiren i Shadhat Kot deltar i aktiviteter som sang og tegning. Dette kan være viktig for barnas bearbeidelse av traumatiske opplevelser i forbindelse med katastrofen. De voksne i leiren blir også tilbudt psykososial støtte, blant annet i form av samtaler. Foto: Sara Klevmar/Røde Kors.

Umenda bærer tre år gamle Aabida på sin venstre hofte. Jeg leser ansiktet hennes: utslitthet og sorg. Jeg sitter ved siden av mens en av våre frivillige snakker med henne. Hun trekker pusten dypt og begynner å fortelle oss om sitt nyfødte barn. En liten jente som overlevde i leiren i ti dager. Sjalet til kvinnen har samme farge som mørkt blekk, med innslag av et sort og hvitt mønster. Luften rundt oss er tung og lukter jord. Tre år gamle Aabida har på seg en tradisjonell shalwar kameez i rosa, og et dupatta skjerf i blått. De små plastskoene hennes er lyseblå og fulle av gjørme. Når det er på tide å gå snur jeg meg en siste gang. Det siste jeg ser er Aabida som tar hånden til den lille jenta ved siden av seg, og kysser den mellom hendene sine mens hun blir båret av gårde på morens hofte.

Jeg stenger glidelåsen til myggnettet. Hodelykten er på og jeg ligger under bomullslakenet jeg bruker som dyne. Rommet er mørkt og fylt med kolleger fra hele verden. Jeg suger på en kvalmestillende tablett. Kirsebær eller skogsbær eller en annen kunstig bærsmak. Det smaker som en bit av himmelen. Jeg lukker øynene og lar meg selv flyte av gårde til en verden med elektrisitet, babyer med lubne kinn og responsive smil.

En verden der det ikke finnes heroiske hjelpere, kun enkle mennesker prøver å gjøre sitt aller beste.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sara Klevmar er spesialist på psykososialt arbeid, og arbeider for tiden i en av Røde Kors’ spesialiserte kriseenheter, som sørger for grunnleggende helsetilbud til flomrammede barn og voksne i Sind i Pakistan.   Her kan du lese hennes tanker og opplevelser fra felt.

Førti eller femti barn, det er vanskelig å si hvor mange, griper hendene og klærne våre. Vi går inn. Lyset når en liten del av klasserommet, der de ansatte forbereder dagens aktiviteter. Et område på størrelse med England ligger under vann. Jeg lukker øynene og forsøker å fokusere på rytmen til hjertet mitt, slik jeg en gang lærte på kurset i psykotraumatologi. På dette stedet synes imidlertid ikke de grunnleggende delene av hjernen min å være i humør til avslapning.

Hverdagen kan bli ensformig for barna i leiren for internt fordrevne i Shadhat Kot i Sind-distriktet. Likevel er det alltid humør å spore, og gleden og kjærligheten gir håp. Foto: Line Fransson/Røde Kors.

Dagen i leiren begynner. Disse menneskene overlevde. Ute steker solen. Øvre Sind har noen av de høyeste temperaturene som er registrert på jorden. Kuer, barn, fargerike stoffer over alt. En far som bærer sin datter i armene kommer mot meg. Noe ved dem får meg til å stoppe opp.

Jordmoren vår, Lena, spør om den gravide kvinnen har kjent babyen bevege seg ennå. Kvinnen svarer at hun ikke vet helt, etter som det er hennes første graviditet. Lena viser kvinnen med fingeren sin hvordan det kan føles. Kvinnen smiler. Hun har kjent det.

En stor del av Røde Kors’ arbeid blant de internt fordrevne, går ut på å sørge for grunnleggende helsetjenester. Dette bildet er tatt på den norsk-svensk-kanadiske helseklinikken, der både barn og voksne blir undersøkt og behandlet for større og mindre skader og sykdommer. Foto: Line Fransson/Røde Kors.  

Pakistanske geiter kommer i alle former: de som har lange kaninører, de som har korte ører og horn, de som er dekket av flanell, og andre som er kledd i myke dekker av brunt og hvitt. Jeg elsker dem alle sammen. De andre spøker og sier at de vil skrive en barnebok ved navn “Sara og geitene hennes”. 

Vel hjemme ser jeg etter de to grå ekornene som pleier å løpe opp og ned på betongveggen ved siden av. Strømmen har gått igjen. Ved hjelp av den uvurderlige hodelykten fra min humanitære feltpakke, leser jeg brukermanualen til satellittelefonen.

Faren kaster den fem år gamle datteren sin opp i luften. Det tar et sekund eller to før hun blir fanget opp av farens sterke, beskyttende hender. Jeg følger med på det smilende ansiktet hennes. Hans øyne. Tiden stopper. Det eneste jeg hører er bjellene på jentas sjal, som synes å danse på egen hånd. Vekten av ryggsekken min, et flyktig syn av noe mye større enn meg, andre voksne og situasjonsrapporter. For et øyeblikk fremstår livet som nytt og ivrig. Mennesket rikt og grenseløst. Med makten til å forandre alt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sara Klevmar er spesialist på psykososialt arbeid, og arbeider for tiden i en av Røde Kors’ spesialiserte kriseenheter, som sørger for grunnleggende helsetilbud til flomrammede barn og voksne i Sind i Pakistan.   Her kan du lese hennes tanker og opplevelser fra felt.

Aske og ild. Malaria. Skabb. Uro. Angst. Infeksjoner i alle varianter florerer i menneskemylderet. Støv og løshunder med gjenkjennelige schæfer-ører. Vi reiser til en ny leir for mennesker som har blitt drevet på flukt av flommen – såkalte IDPs, Internally Displaced Persons; termen som beskriver massene av landsbyboere som søker tilflukt her. Sammen med våre frivillige går jeg inn i et klasserom på en skole som nå er bebodd av IDPs. Mennesker som klarte å komme seg til et tørt område, men som nå kjemper for å overleve i sitt midlertidige nødly. Enslige barn, værbitte eldre og mennesker med funksjonshemminger. Hvordan kan de i det hele tatt takle stresset og mangelen på privatliv? Det er vår jobb å finne ut akkurat det.

Klappeleker. Latter. Lyden av en tennisball som blir truffet av et cricketballtre. Grupper av barn som staver og uttaler forskjellige bokstaver på sindi og engelsk. Våre lokale frivillige og resten av teamet forsøker å skape små rom der det går an å leve og puste. Små øyer av normalitet midt i et pågående hav av katastrofe. Ettervirkningene av flommen fortsetter altfor stille til å komme på medias dagsorden.

Sara Klevmar har i flere uker jobbet med å gi krisehjelp og psykososial støtte til internt fordrevne barn og voksne i Shadhat Kot i Sind-distriktet. Det er trangt om plassen, og Røde Kors-ansatte og frivillige forsøker å skape rom der barna kan få leke og puste, og bare være barn. Her fra generalsekretær i Røde Kors i Norge, Børge Brendes, besøk i leiren i september. Foto: Line Fransson/Røde Kors.

Jamal ligger på gulvet. Magen hans er på størrelse med en stor melon. Moren hans ber meg om å holde ham i hånden, og det gjør jeg. Øynene hans er klare. De følger med på meg mens jeg beveger meg rundt i rommet. Jeg forklarer moren at barnet hennes må bli sett på av noen i vårt medisinske team.

Barna tegner familier, hus og påfugler. Mange tegner vann og fisk. Benazir er bare fem år gammel, og verden rundt henne forsvinner i det hun griper en gul tusj. Hun tegner en stor sol, og drar konsentrert linjene som representerer solens stråler. Kroppsspråket hennes synes også å tegne noe. Men hun venter. Jeg venter. Så flytter hun seg litt nærmere. Mens hun ser ned på arbeidet sitt bikker hun tusjen i min retning. Papiret ligger stille under hånden hennes, som er en tredjedel så stor som min. Jeg tar tusjen. Jeg vet hva jeg skal tegne. Jeg lager også en sirkel. Linjer sprer seg ut fra den. Jeg lager en sirkel som skinner ved siden av hennes.

Under to senger som støttes mot hverandre får Rozianne Ali (2) en velkommen pause fra den stekende sola. Som så mange andre barn er hun rammet av hudsykdommer, etter to uker i en leir i Shikarpur, uten tilgang på hygiene og medisiner (Foto: Olav Saltbones/Røde Kors).  

Vi drar hjem. Vi sitter trangt i baksetet: Eva, den norske spesialisten på psykososial hjelp; Veronique, den kanaiske sykepleieren, og meg selv. Til venstre for oss ligger et landskap av støv med brunt og grått. Til høyre glimrer grønne marker med risplanter og vann. Trærne står på geledd to og to. Magre kyr, hver og en voktet av en hvit hegre.

Jeg forteller de andre om gutten, Jamal. Ryggsekkene mellom beina våre rasler mens Røde Kors’ firhjulstrekker sliter seg fram blant hullene og humpene på veien. Veronique sier at hun ikke tror han vil klare seg. «Han har det uttrykket, vet du», sier hun. «Det klare uttrykket i øynene. Det de har når de vet».

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Korpset har lenge ønsket seg en kombinert sitte/liggepulk til å frakte pasienter på. Korpset søkte Hol Sparebank ved den årlige gaveutdelingen. Det ga resultat.

Gleden var stor da banken meldte tilbakemelding at de ville gi hele beløpet til en slik pulk. Pulken ble bestilt like før påske og den kom til Geilo onsdag i påskeuken.
Skjærtorsdag ble pulken montert og korpset hadde det første henteoppdraget med ny pulk på Prestholdt langfredag. En ung jente var blitt syk, og både mor og datter ble fraktet ned til ventende ambulanse i Havsdalen.

Jenta hadde høy feber og mannskapene pakket henne godt inn. Både jenta og moren ble godt skjermet for vær og vind på turen ned. De ga begge uttrykk for at, når det først var så ille at de måtte hentes av Røde Kors, var dette var en meget behagelig måte å bli fraktet på.

Pulken har sitteplass for 4 personer og kan med enkle grep gjøres om til å frakte en pasient liggende på båre med ledsager ved siden av seg.

Pulken skal merkes av Micanor etter påske.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende